O skulle egentlig vært helt rund som et hjul. Men han var ulykkelig fordi han manglet en bit, omtrent av form som et kakestykke. Han ønsket å være perfekt. Så han dro ut for å finne den biten som manglet. Han rullet av sted mens han sang. Men fort gikk det jo ikke på grunn av den manglende biten. Han rullet gjennom solskinn, regn og snø. Og siden det gikk så sakte, snakket han med en meitemark, luktet på en blomst, passerte en bille, og av og til
passerte billen ham. Og en sommerfugl satte seg på ham. Han dro over land og sjø, gjennom jungler og sumpmarker, og opp og ned fjellsider. Etter å ha prøvd ut mange biter som ikke passet, fant han omsider en som gjorde ham perfekt.
Og fra da av rullet han av sted i en vanvittig fart. Han fikk ikke med seg noe av det han hadde opplevd da det gikk så langsomt. Det endte til slutt med at han satte den manglende biten fra seg, for han forsto at det viktigste i livet kanskje ikke var å være så perfekt.




"Kom til kanten," sa han.
De sa: "Vi er redde."
"Kom til kanten," sa han.
De kom.
Han skubbet dem utfor.
Og de fløy.

(Guillaume Apollinaire)




Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikke har visst um

(Olav H. Hauge)